A BLAST FROM THE PAST

Glimt fra bikermiljøet i Trondheim på syttitallet.
Et femtiårs tilbakeblikk.

Tekst og bilder: Jens Fredrik von der Lippe (Greven), Trondheim

MC-TRONDHEIM ble stiftet i april 1972. Bysentrum var fullt av ungdommer i alderen 16 til 19 år som farta rundt på MC, alt fra 100-kubikkere til 750-kubikkere.

I 1974 fikk klubben ei svær krigsbrakke etter tyskerne ved Lerkendal stadion, og medlemsantallet ble etter hvert krympet til 60 medlemmer. Fra 1974 begynte Harley-Davidson å gjøre seg gjeldende og klubben ble utover mot slutten av søttitallet mer eller mindre som en chopper-klubb å regne. Greven (Jens Fredrik von der Lippe) var med fra starten av , og var gjennom hele syttitallet Vice-Prez i klubben, med legendariske ''Gris'' som Prez. I styre og stell ellers var Igor og P.O. (R.I.P.) med, og både Gris og Igor er fortsatt medlemmer i klubben som holder til i Brakka; «The Legendary Clubhouse».

I 1977 skiftet klubben navn til ROWDIES MC TRONDHEIM og fikk nytt ryggmerke. I 1987 delte klubben seg i to omtrent like store grupper. De som fortsatte i Brakka tok navnet RAMS MC (uten bottom rocker), og den andre gruppa ble hangaroundklubb til Hells Angels MC, med klubbhus i Trolla, og senere det første Hells Angels-chapteret i Norge.

På begynnelsen av syttitallet utviklet en del av motorsykkelmiljøet i Trondheim seg i en retning som skulle bli grunnleggende for de mange «biker-klubbene»som senere grodde fram i landet. På denne tiden skjedde det et generasjonsskifte på flere områder. De «gamle» gutta som hadde kjørt motorsykkel på femti- og sekstitallet var i ferd med å gi seg. Nå var det de helt unge som var klare til å overta. Med dem kom også en ny generasjon MC-modeller. Natta var lang, asfalten varm og flere og flere samlet seg på den store torgplassen midt i byen. Det luktet eksos, olje, skinn og lær – og det vokste fram en ny identitet blant MC-ungdommen. Motorsykkel-Norge sto foran store forandringer. Mange fra andre steder i landet vil nok nikke gjenkjennende og tenke at slik var det hos dem også. For det var på denne måten biker-kulturen vokste fram i Norge.

Til å begynne med var de fleste som kjørte motorsykkel i Trondheim med i samme gjeng med Marco og Gris som sentrale personer i miljøet. Det fantes ingen organisert motorsykkelklubb for de unge og gale som etter hvert begynte å samles på Torget i Trondheim. Motorsykkelinteresserte begynte etter hvert å samle seg ved de grønne benkene på Torget midt i Trondheim. Fra 1970 var Torvet fast tilholdssted hver kveld for en voksende og bredt sammensatt gjeng ungdommer med MC-interesse. Det var 18-års grense den gang for å kjøre «storsykkel» over 125 ccm. Foreldregenerasjonen og myndighetene syntes det var lite heldig at en så stor og skremmende ungdomsgruppe skulle ha sitt samlingssted i sentrum, natt og dag. I drabantbyene vokste ungdomsklubbene frem, og alle kommuner med respekt for seg selv hadde fritidsseksjoner og et mylder av sosionomer og miljøarbeidere. Det var mye såkalt «uorganisert ungdom i drift» som ikke var med i noen forening eller lag, og som heller brukte bysentrum som samlingssted. Blant disse var motorsykkelungdommen, som faktisk også selv kunne tenke seg et eget sted å være; et klubbhus rett og slett.

EGEN KLUBB – EGNE FARGER.

Fritidsseksjonen i Trondheim kommune var slett ikke fremmed for tanken på at så mange motorsykkelinteresserte ungdommer burde ha et eget sted å være. Dessuten kunne dette bidra til at de holdt seg unna bysentrum.

I april 1972 ble det holdt et møte for MC-ungdommen i lokalene til Kalvskinnet fritidsgård i Elvegata, hvor MC-Trondheim ble stiftet som klubb.

De fleste MC-ungdommene som hadde sitt tilhold på Torget tegnet seg som medlemmer. Så ble klubbmerket laget. Ryggmerket var et sort og hvitt «one-patch» hvor det sto «MC-Trondheim» med gotiske bokstaver over ei svart ørn med kommunevåpenet til Trondheim på brystet. Det ble også laget armmerker med det samme svarte motivet på gul bunn. Rundt kanten var det en rød bord.

Kontakt med kommunen førte til at klubben ble tildelt ei gammel tysker-brakke ved Lerkendal stadion i 1974, som etter et års durabelig dugnadsinnsats sto klar med verksted, festlokale, kjøkken og sanitæranlegg. Offisiell åpning av MC-brakka fant sted tirsdag 15. april 1975 med invitert presse til stede. I dag står det to brakker ved Lerkendal stadion. Begge like legendariske. Den ene har siden 1978 vært hovedkvarter for fotballklubben Rosenborg, og den andre har siden 1974 vært kjent som; MC-Brakka; The Legendary Clubhouse.

NYE SYKLER

Med syttitallet kom de nye syklene og med dem en ny mc-epoke. I gatene begynte de nye syklene å gjøre seg gjeldende. Grelle farger og høyglans. Det gikk så det kvein. Kawazaki 750 Mach IV-H2 kom i 1972. Kostet 9.900,-, hadde 3 sylindre på 74 HK og en oppgitt toppfart på 203 km/t!

«Faster, Faster, until the thrill of speed overcomes the fear of death.»

Hunter S. Thompson

HARLEY FUCKING DAVIDSON

H-D var lite påaktet den første tiden. Det var mer stilen rundt HD-kulturen som ble lagt merke til ved bladlesing og i filmer som «The Wild Angels» med Peter Fonda og Nancy Sinatra, og «CC og hans ville gjeng». Siden kom «Easy Rider» med Peter Fonda, Dennis Hopper og Jack Nicholson. Det var noe med å stille seg på siden av samfunnsnormene og leve etter egne lover. De fleste skjønte nok at H-D var noe svært i dobbelt forstand, men foreløpig hadde den gammeltidas aura over seg. Merket var for mye knyttet til gammelgenerasjonen som man forsøkte å løsrive seg fra. Tiden var ikke helt moden for H-D i første halvdel av syttitallet, men etter hvert kom det plakater og kalendere med bilder av rått ombygde H-D’er med veldreide snupper på og de første H-D’ne gjorde sitt inntog i Brakka fra 1974.

Det begynte etter hvert å gå opp for gjengen i Brakka at det var en viss sammenheng mellom livsstilen de ønsket og hva de kjørte på. Forskjellen mellom de som søkte HD-kulturens livsstil og de som holdt seg til japsejern og racingstilen forsterket seg. Snart skulle det fremstå to klart ulike grupperinger.

KINGS AND VAGABONDS

Livsstilen og kulturen holdt gjengen sammen, og ga identitet og tilhørighet. Du måtte være av rette sorten, skjønne gatas språk og lov og det sa seg selv i grunnen hvem som passet inn. Enten hadde du det, eller så hadde du det ikke. MC-gjengen skilte seg ut fra andre ungdommer bl.a. i klesveien. De røde daffet rundt i armyjakker og duffelcoats, mens sossen ikledde seg det siste i form og farge fra byens moderne klesforretninger. MC-gjengen brukte dongery og gamle skinnjakker fra generasjonen før dem. Dongeryvester over skinnjakka var vanlig. Skinnvester ble ikke vanlig før på begynnelsen av åttitallet. Vesten laget de selv ved å rive armene, og ofte kraven også, av dongeryjakker. Mange begynte å pynte skinnjakker og vester med blanke nagler. T-shirts med motiver var vanskelig å få tak i. Det ble gjerne at noen hadde med seg T-shirts hjem fra utenlandsturer, men det var få skjorter som på den tiden passet inn i MC-miljøet. Bilde av Che Guevara og kommuniststjerne var ikke det helt rette.… Tøymerker til å sy-på var det også smått med. MC-logo som tøymerke fantes alltids, men ellers var det lite utvalg til å begynne med. Utover syttitallet kom de klassiske merkene fra utlandet, som for eksempel «13» og «69».

Nye merker hadde sitt opphavsted i de amerikanske bikerklubbene, Malteserkors og nazimerker med hakekors forekom hos noen få, men ble aldri brukt som uttrykk for nazisympatier hos bæreren. Snarere som rene provokasjoner og i mangel av noe annet med ørner og tøffe symboler. Kunne også være som et symbol på at amerikanerne (bl.a.) hadde banka nazistene under WW2 og bemektiget seg fanen deres. I det hele tatt var MC-ungdommen lite opptatt av politikk. I 1973 fikk Greven tak i ei amerikansk bok skrevet av Hunter S. Thompson (skrevet i 1965) om Hells Angels MC. Innholdet ble finlest og myter og skikker som ingen hadde hørt om tidligere ble videreformidlet og fort plukket opp av gjengen som hadde et stort behov for en egen identitetskapende kultur, slik som HA-typene Sonny Barger, Terry the Tramp, Magoo, Tiny og de andre som levde i California hadde.

TUMULTER Slåssing var uunngåelig. Gjengens oppfatning var nok at de selv sjeldent startet bråket, men det er uomtvistelig at de hadde en meget lav toleranseterskel og kunne være svært provoserende. Måten de snakket på, kledde seg og tedde seg på virket i seg selv provoserende på mange. Oftest var det representanter for «borgerne» eller «sossen» som slengte dritt og fikk det til å tenne når det var fest på by’n. Gruppestoltheten til MC-gjengen var meget høy og som minoritetsgruppe forsto de å leve opp til prinsippet «en for alle – alle for en». En i MC-gjengen måtte aldri gi seg eller vike tilbake, selv om han var alene. Ble det bank kunne man jo alltids komme tilbake med forsterkninger. Når det hadde skjedd mange nok ganger visste folk hva som ventet, og på den måten kunne noen få MC-typer, holde en hel forsamling i sjakk.

EN STOR FAMILIE

Etter hvert som miljøet og kameratskapet vokste seg sterkere ble klubbtilhørigheten mer markant. Det hadde vært mye «sjalabaiz» de første årene – og uttrykket «jævla motorsykkelpøbel» hadde festet seg ved den såkalte «MC-gjengen» som bar klubbmerket «MC-TRONDHEIM». Klubben valgte derfor å ta tyren ved hornene da de i 1977 bestemte seg for å skifte navn og kalte seg: «ROWDIES MC TRONDHEIM». Ny klubb-color ble bestilt fra et firma i U.S.A. og ankom på vårparten 1978. At sentermerket hadde likhetstrekk med sentermerket til den mest beryktede motorsykkel-klubben i verden var også med på å forsterke det inntrykket klubben ville skape. Mye skulle bli annerledes. MC-gjengen fra bygatene i Trondheim hadde blitt en del av «The Biker World», og skulle gå foran i utviklingen av bikermiljøet i Norge.